EMIL's SIDE
Emil var "gamlefar" i huset med sine 9 år.
Han ble født 25. desember 1997, og var en herlig hund av rasen kooikerhund.
Hans egentlige navn var Freetain's Brah Kahr.
14.08.07 reiste jeg den siste tunge turen til dyrlegen
med Emil. Det var forferdelig tungt å ta den avgjørelsen, men det er nok det som
var best for Emilgutten min.
Emil kom til meg i februar 1998. En herlig liten kooikervalp som vokste opp til
å bli en flott hund med en liten skøyer i seg. Han vokste opp sammen med
cavalieren King og boxeren Bob, og det var aldri noe problem.
Dessverre opplevde Emil å havne i slosskamp noen ganger. Stort sett gikk det
greit, men en gang ble han og King angrepet av en løshund. Begge ble så skadet
at de måtte til dyrlege for å sy. Etter det har Emil hatt litt problemer i møte
med andre hunder, og han lærte seg, dessverre, at angrep er beste forsvar.
Men som familiehund fungerte Emil veldig fint. Vi deltok på utstillinger,
lydighetskonkurranser og litt agility. Vi gikk litt spor innimellom og masse
turer. Emil elsket å jobbe, men så fikk han problemer med stoffskiftet. Da ble
konsentrasjonen dårlig. Men heldigvis, det finnes medisiner, så han fungerte
ganske bra.
I oktober 2004 kom det en ny valp inn i flokken vår, lille Rino. I januar 2005
døde King, og i mai samme år døde Bob. Emil og Rino ble da bestekompiser, og
Emil var stadig vekk bekymret for hva som skjedde med Rino, og han passet godt
på han. I november 2005 kom Theo i hus. Siden har flokken bestått av Emil, Rino
og Theo.
I fjor høst fikk Emil en byll ved endetarmsåpningen. Denne ble fjernet, men kom
igjen. Dyrlegen mente at det var analadenom, svultser som eldre hannhunder kan
få. Dette er hormonelt forårsaket, så derfor valgte jeg å kastrere Emil. 2. juli
2007 ble han kastrert, samtidig som en ny svults ble fjernet fra
endetarmsåpningen. Kastreringen gikk veldig fint, men såret der svultsen hadde
vært gikk opp. Han måtte da sy det på nytt.
Etter tre uker med skjerm, kunne vi endelig fjerne den og de siste stingene, og
Emil var storfornøyd!
Så skjer det fatale! 6. august begynte Emil og Theo å sloss. Theo lå på ryggen
og underkastet seg, men Emil ga seg ikke. Eneste måten å få skilt de på, var å
tømme vann over de. I ettertid har de ikke tålt å sett hverandre uten å flekke
tenner og knurre/bjeffe. Derfor har alltid en av de vært i bur.
Theo er nå snart 2 år, så han er inne i den siste fasen i kjønnsmodningen. I
tillegg har han nettopp blitt parret med ei tispe, så han går nå under navnet
testosteronbomba. Han bobler nærmest over! Så han ville vel sannsynligvis prøve
å overta sjefsrollen i flokken, noe Emil ikke ville gi fra seg. Litt knuffing
har det vært det siste året, men så rant altså begeret over. Nå skal det sies at
vi var på ferie hos foreldrene mine der det var en løpsk tispe, så jeg antar at
det var den utløsende faktoren. Men vi forsøkte å få de forsonet når vi kom
hjem, uten at det var mulig.
Tidligere har vi hatt litt problemer med at Emil ikke vil slippe fremmede folk
inn i huset. Ikke at det har vært noe stort problem, men det har alltid endt opp
slik at han måtte stenges inn hver gang det kom besøk. Han har jo også vist
aggressive tendenser mot enkeltpersoner. For eksempel ble han veldig sint på
naboen til foreldrene mine da han kom på besøk når vi var der i ferien (han
nærmest klikket fullstendig). Emil har godtatt denne personen før... Emil har
også "eksplodert" når vi har møtt andre, større hunder på tur (det er det jeg
kaller for angrep er beste forsvar).
Så alt dette tatt i betraktning, samt at jeg mener at et liv i bur ikke er et
liv for en hund, så valgte jeg altså å ta den tunge avgjørelsen og la Emil få
slippe. Jeg tror han har det godt nå, og han slipper i alle fall å være
noe mer redd for tordenvær, raketter og store hunder.
Hvil i fred, kjære Emilgutten min. Jeg kommer til å savne deg veldig.
| Prøveresulater |
| Stamtavle |